Kjell Arne Røvik, professor i statsvitenskap v/Universitetet i Tromsø

Spørsmål om Nord-Norges fremtid bør ikke overlates til tre fylkeseliter i alenegang og på kontinuerlig kollisjonskurs. 

Fylkesrådet i Nordland har lenge hardnakket nektet 16 år gamle Ida Sofie Kvalø fra Lødingen videregående skoleplass på dramalinjen i Harstad, en times kjøring fra hjemstedet. Årsak: Harstad ligger på feil side av fylkesgrensen mellom Nordland og Troms – også kalt ”jernteppet” av folk i midtre Hålogaland. I stedet mente Fylkesrådet at Ida Sofie skulle flytte til Mo i Rana, der ”fylkets egen” dramalinje finns, selv om den altså ligger 35 mil fra hjemmet i Lødingen. Kun massiv mediedekning samt engasjement fra selveste kunnskapsministeren fikk fylkesrådet til å motvillig bøye av. 

Dette er bare et av mange uttrykk for den pågående fylkesfiseringen av Nord-Norge. Det handler om den stadig større betydningen fylkene i nord nå får i saker som angår hele Nord-Norge og folk flest. Dessverre ofte på bekostning av mer overordnede hensyn til landsdelen og til ”grenseboerne”. Fylkesfiseringen har i tillegg en sosiologisk og identitetsmessig dimensjon: på fylkesnivåene utvikles lokale eliter av noen fylkespolitikere, rikspolitikere og byråkrater - gjerne ispedd folk fra næringsliv, ledere i tunge offentlige virksomheter og ikke minst; lokale mediefolk - hvis fokus, lojaliteter og mentale kart ofte er stort sett helt sammenfallende med fylkesgrensene. En stor del av de offentlige debatter om samtidens viktigste saker i landsdelen drives og domineres derfor av aktører preget av sine fylkeshorisonter og sine mer eller mindre skjulte fylkesagendaer.

Fylkesfiserte saker

Her er en kortversjon av fire landsdelssaker der fylkesreferansen er blitt den viktigste og ikke minst mest konfliktskapende dimensjon.    

Den første er lokaliseringen av den nye jagerflybasen. Her fylker bokstavelig talt de fleste aktørene i Nordland og Troms seg bak henholdsvis Bodø og Evenes (der flystripen skjærer inn i Troms).

Den andre er striden om fremtidens universitets- og høyskoletilbud i landsdelen. Fylkeseliten i Bodøs’ ambisjon er å bygge et fylkesuniversitet ved å føye Høyskolene i Narvik og Nesna inn under Høyskolen i Bodø. Slett ikke verdens beste ide, vurdert ut fra forskningsmessige og samfunnsøkonomiske kriterier. Men paradoksalt nok en ide som lett kan bli eksempel til etterfølgelse for 10 – 12 andre ambisiøse fylker.

Den tredje er kampene rundt oljeutvinning i nord. I sommer vedtok Troms Arbeiderparti at området Nordland VI utenfor Lofoten bør utelates fra konsekvensutredningen, mens områdene utenfor Vesterålen og Troms bør utredes. I Bodø tolkes det som at Troms forsøker å kapre oljeaktivitet på bekostning av Nordland.

Den fjerde saken det har ”gått fylke i” er Troms Krafts’ forsøk på å kjøpe opp aksjer i Narvik-baserte Nordkaft. Troms Krafts’ uttalte hensikt er å sikre stabilt nordnorsk eierskap i et selskap som lenge også har hatt utenlandske eiere. Men Troms Kraft eies av bl.a. Troms Fylkeskommune. I Nordland oppleves det åpenbart som et langt verre alternativ enn å bli eid fra utlandet. Dermed kom en særdeles lettmobilisert fylkesråd Odd Eriksen til unnsetting i et forsøk på å blokkere for et kommersielt nordnorsk aksjekjøp fra ”feil side” av fylkesgrensen. Da det ikke gikk, er dette hans kommentar: ”Det negative er at overskudd og avkastninger går ut av fylket og til Troms”. Det er altså slike personer vi stoler på skal tenke helhetlig for Nord-Norge. 

Hvorfor fylkesfisering?

Hvorfor fylkesfiseres Nord-Norge så til de grader i en tid der folk flest knapt vet hva fylkeskommunen er og flere politiske partier offisielt ønsker å fjerne den? Det er minst fire forklaringer. En er at landsdelen er fryktelig lang, og at goder som lokaliseres til et fylke ofte ikke kan benyttes av folk i de to andre. En annen er at fylkesfisering ofte blir redskap for realisering av de tre fylkeshovedstedenes ambisjoner. Dette er imidlertid ikke så tydelig i Tromsø, der det er forholdsvis få og løse koplinger mellom fylkeskommunen og mange øvrige mektige aktører i byen. Uten tvil er dog Bodøstrategene seg uendelig mer bevisst at fylkesfisering tjener Bodøs’ sak. I Bodø blir fylkesgrensen oppfattet som nærmest synonymt med et ytre forsvarsverk mot ”faren fra nord”; Tromsø. En tredje grunn er at fylkesfiseringen får fritt spillerom som følge av det totale fraværet av sterke, sammenbindende politiske institusjoner på landsdelsnivå. Der er ingen institusjoner som ansvarliggjør og ”tvinger” politikere og byråkrater til å ta mer helhetlige hensyn. En fjerde grunn er mangelen på en felles nordnorsk offentlighet. Også enkelte journalister og medier bidrar til fylkesfiseringen. Ikke minst NRK, som med sine fylkesvise sendinger daglig oppdrar folk flest til fylkestenking.

Konsekvenser

Den betydelige overrepresentasjon i nordnorsk samfunnsdebatt av aktører innelåst og fanget i sine fylkeshorisonter blokkerer langt oftere enn det åpner for utvikling av landsdelen. Fylkesfiseringen reduserer også landsdelens slagkraft overfor sentrale myndigheter, som lett kan spille på indre uenighet. Sist men ikke minst er det sannsynligvis direkte utviklingshemmende i grensesonene og skaper også mange praktiske problemer for befolkningen der. Mange grenseboere – som Ida Sofie fra Lødingen – opplever derfor, at når det ”går fylke” i en sak, får fornuften ofte trasige vilkår.